Gjennom årene har mange av Nikita Hairs medarbeidere og ledere vært med på besøk til barnehjemmet Globos Namai i Litauen.
Marius Enoksen er en av våre dyktige ledere som har vært på besøk; og her er det han forteller:
«Jeg var spent da jeg møtte Inger Ellen på flyplassen før vi satte oss på forsinka fly til Litauen hvor det ventet en totimers biltur. Det var blitt mørkt når vi kom frem til Mazeikiai, byen hvor barnehjemmet ligger og det føltes som om vi kjørte inn i en spøkelsesby. Det var langt mellom hver bygning og ingengatelys. Da vi endelig kom frem til barnehjemmet ble vi tatt hjertelig imot av bestyrerinnen Birute, «The Director» som de kaller henne. Hun var synlig glad for at vi endelig var kommet frem.
Siden det var blitt så sent hadde alle barna lagt seg, så etter et enkelt kveldsmåltid som foregikk på tre språk med tolk la jeg meg med både spenning, nervøsitet og forventning for hva som ventet meg neste dag. Det var vanskelig å skulle sove. Alt jeg visste var at vi skulle møte barna når jeg våknet.
Alle barna og de voksne var samlet da vi kom inn på fellesrommet formiddagen etterpå, de klappet og smilte fra øre til øre. Det var tydelig at de var glade for at vi endelig hadde kommet! Klemmene satt løst, alle fikk hilse på oss og vi gledet oss til å være sammen, om så bare for noen dager.
Dagene ble så innholdsrike og så fulle av inntrykk. De største barna fikk egne penger for å dra på markedet å kjøpe seg vinterklær og varme sko. Vinterne er kalle også i Litauen. Vi dro sammen med de minste barna, og å se markedet gjorde meg vondt, der var det mange som solgte sine personlige eiendeler for å få råd til dagens måltid. Vi skulle videre på besøk til Olivia, en jente Inger Ellen hadde truffet på barnehjemmet flere år tidligere som hadde fått leilighet og som klarte å ta seg av sine to barn uten noe særlig penger. Vi fylte handlevogner med mat, leker, medisiner og annet utstyr vi visste hun manglet og troppet overraskende opp på trappa. Gjensynsgleden var stor, og jeg ble rørt av å se takknemligheten og gleden over det de fikk.
Dagene våre med barna var travle. Vi var på skøytebane, tur, spiste pizza og drakk brus. Vi handlet leker og vi lekte sammen. Det var sang, dans og dager hvor det triste måtte vike for spenning og glede. Stiftelsens bidrag til disse barna betyr mer enn vi skjønner, og jeg er takknemlig for å ha vært med på å bidra til å gi disse barna et håp om en bedre fremtid.
I visshet om at vi hadde passet på at alle barna gikk vinteren i møte med varme klær, mat, skoleutstyr og teddybjørner dro vi tilbake til Norge med både varme og sorg i hjertet og tårer i øynene. Jeg vil for alltid være takknemlig for opplevelsen I tillegg til at jeg er stå stolt av vår stiftelse, det varmer hjertet!
Også Sissel Moldjord som har jobbet hos Inger Ellen i en årrekke har besøkt barnehjemmet. Besøket hennes endte som artikkel i lokalavisen på Orkanger, utenfor Trondheim. Der står det å lese:
Sissel Moldjord fra Orkanger har sett himmel og helvete. I Litauen. Hun har sett unger som har fått en ny sjanse, nytt håp, et nytt liv. I barnehjemmet Globos Namai. Hun har sett bunnløs fattigdom og fortvilelse. På den litauiske landsbygda. Et liv så fjernt fra den norske velferdshverdagen som det er mulig å komme. Hun har fanget bilder som har gjort noe med henne, som vil leve i henne. Lenge. – For alltid, mener Sissel selv.
Fra Orkanger til Marzeiki
Til daglig er hun å finne som aktiv og engasjert leder av Nikita-avdelingen på OTI-Senteret. Nylig fikk hun være med på en reise av de sjeldne. Sammen med frisørkjedens gründer Inger Helen Nicolaisen, og en annen ansatt i frisørkjeden besøkte hun barnehjemmet Globus Namai utenfor Marzeiki i Litauen. Som Nikita er sponsor for. Et kjempestort barnehjem, med god tumleplass. Både inne og ute. Her bor 65 unge mennesker. Den yngste bare to måneder. Den eldste er 18. 65 unge med ulik bakgrunn. Noen er foreldreløse. Noen har foreldrene rett og slett forlatt, andre kan ha foreldre som sitter i fengsel, eller foreldre som ikke lengre klarer å ta seg av ungene sine.
– Vi kom bortover seint en fredag kveld. Trodde ungene hadde lagt seg. Men, nei da, ungene var våkne, de. Veldig våkne. De hadde gledet seg voldsomt til besøkt og ordnet stor fest for oss – og flettet blomsterkranser til alle, sier Sissel.
En unge i hver hånd
Det var starten på en opplevelse med mange sterke inntrykk, med mye glede, men også med tårer og vemod.
– Det var første gangen jeg var der, det blir ikke siste, sier Sissel med ettertrykk, mens hun blar i de mange bildene som hun har med seg hjem fra turen. Bilder av unger og ungdommer, med glade ansikter, store, åpne søkende øyne. Og på alle bildene Sissel midt i ungeflokken. For ungene var veldig opptatt av kroppskontakt. Av nærhet.
– Hvor jeg enn gikk eller befant meg, så hadde jeg en unge i hver hånd, på fanget eller i armene. Ja, selv jenter i 16-årsalderen var bare SÅ opptatt av å få holde meg i hendene, sier hun. Noe bildene bekrefter. Glade unger, små og store, som klenger seg til Sissel. Og kommunikasjon var ikke noe problem. Selv om slett ikke alle kunne engelsk, så gikk det greitt med varme blikk, smil, fingerspråk og kroppskontakt.
-De lærer engelsk på barnehjemmet, men ikke alle har lært det så godt ennå, sier hun.
Mye elendighet
Ungene på barnehjemmet har det kjempefint. Godt stell, skikkelig mat og god undervisning. Men slett ikke alle har det så bra. Sissel & Co. var med barnevernet ut en dag, og fikk oppleve elendigheten på landsbygda i Litauen på nært hold.
– Det er nesten ikke til å tro. Vanskelig å beskrive med ord. Vi skulle besøke en familie som barnevernet kjente til. Mor i huset var 29 år, og hadde ti barn. Da vi kom var foreldrene borte og hadde tatt med seg de tre yngste barna, var nok livredde for at barnevernet skulle ta dem med seg, sier hun.
Huset var en sak i seg selv, forfallent og med en gjennomtrengende stank i hele huset. Uten elektrisitet, selvfølgelig. Og de hadde ingen ting, absolutt ingen ting å spise.
– Vi tok med oss den ene jenta som var hjemme til nærmeste landhandel. Der hun kunne kjøpe seg alt det hun ønsket seg av mat og annet som de trengte. Etterpå virket likevel alt litt tomt. Vi hjalp henne og resten av familien der og da. Men, det er bare for noen dager…
Nikita-trioen besøkte også en annen familie som bodde i et bitte lite hus med en kjøkkenhage utenfor. Her hadde ungene knapt råd til å gå på skole, og alle trengte briller. Og det fikk de.
Forblir trofaste
Sissel fikk også høre en eldre historie der barnevernet hjem til en familie. Fant faren i halvsvime i fylla. Tre jenter stod ute på tunet da barnevernet kom. Den yngste jenta stod og gnog på noe man trodde var en brødskalk, det var hundebeinet. I dag er søskenflokken på barnehjemmet, og kunne fortelle Sissel og de andre hvor trasig og flaut de syntes det var da barnevernet kom hjem og opplevde familien på den måten.
– Likevel. Det er snedig hvor lojale unger er. Uansett hvor trasig de har hatt det, hvordan de har blitt behandlet, hvor stor omsorgssvikten har vært. Så forblir de trofast mot mor og far. Elendigheten er ufattelig, kontrastene voldsomme. I Litauen er du enten rik, eller du er lutfattig. – Vi så bare fattigdommen. Det er også veldig mye drikking, veldig mye alkohol. Ikke minst blant mennene. Og veldig mange tilfeller av omsorgssvikt.
«Måtte skjemme bort litt…»
Mesteparten av tida i Litauen ble likevel brukt på ungene på barnehjemmet.
– Når vi først var der, måtte vi jo skjemme dem bort litt. Alle fikk 400 kroner hver til å kjøpe seg klær på markedet, sier sissel, og kan fortelle om litt av en kjøpsfest. – Alt er jo så latterlig billig der borte. Og kan du tenke deg hva alle kjøpte seg først? Sko. Alle skulle ha sko, og alle kom også hjem med solbriller. Og litt godsaker ble det også selvfølgelig. Det pussige er at disse ungene som slett ikke har særlig mye er veldig gavmilde selv. Straks de fikk noe, så spanderte de. Kanskje et lite tankekors for oss som bor her hjemme i Norge, som lever i overfloden, og kanskje ikke er så flinke til å dele på godene.
Sissel husker også godt turen til svømmebassenget i Palanga.
– Vi tok også med oss hele flokken og dro på tur, der mange for første gang opplevde å bade i et svømmebasseng. Om det hadde noe å si om de ikke kunne svømme? Nei, da de bare hoppet uti og holdt seg flytende ved hjelp av armer og bein. omtrent slik hunder gjør det. DE hadde det kjempeartig. Vi også, legger hun til.
Ellers legges det stor vekt på at ungene en dag skal flytte ut av Globos Namai, og at de derfor skal læres opp til å sette seg mål, og settes i stand til å ta vare på seg selv. Derfor legges det stor vekt på at ungene skal få gjennomført skolegang og få arbeide, slik at de kan få et selvstendig og godt liv.
Vi kommer tilbake
– Hva husker du aller best fra turen?
– Ansiktene. Jeg husker dem alle. Åpne, glade og tillitsfulle. Det har festet seg for alltid. Likedan avskjedsdagen. Tårene som presset på. Ungene som nesten var utrøstelige da vi dro. Men de vet at vi kommer tilbake.
Ditt bidrag er med på å gjøre en forskjell i barnas liv. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.
