Vårt første besøk I Litauen var I 1995, knappe fem år etter Sovjetunionens fall og landet hadde nylig kjempet seg til sin selvstendighet. Samfunnet bar preg av dårlig infrastruktur, fattigdom og høy arbeidsledighet. På landsbygda var livet hardt og stadig flere barn ble sendt på barnehjem. På våre besøk til barnehjemmet møtte vi mange barn, alle med sterke historier. Et av disse barna var Victoras.
Victoras hadde vokst opp sammen med sin voldelige far, og kom til barnehjemmet i veldig dårlig forfatning. Livet sammen med faren var alt annet enn harmonisk, farens hus var et samlingssted for menn som både drakk, og sloss. Det var lite mat, og Victoras måtte klare seg selv.
Victoras fortalte oss: «Før jeg hit måtte jeg tigge om mat, eller penger til å kjøpe mat. Jeg gikk ofte til barene, der var sjansen for å få penger størst. Jeg gikk hjem først når jeg trodde min far hadde sluknet på sofaen. Jeg husker at det ofte var fester hjemme hos oss, de skrek og sloss. Det var en lærer som reddet meg. Jeg besvimte midt i en time og læreren forsto at jeg var sulten. Han ga meg mat og jeg var så lykkelig, men måtte raskt ut for maten kom opp igjen. Jeg hadde ikke spist på fire dager. Læreren ville også gi meg en ny skjorte, og så blåmerkene jeg prøvde å skjule. Han gråt og sa at han skulle hjelpe meg. Det gjorde han. Her er jeg mett, og det er ingen som slår meg.»
På barnehjemmet var det mange historier fra barn med lignende skjebner. Barnehjemmets bestyrerinne, Birute Vaickiene er en dame er en dame å beundre. Hun fortalte ofte historien om mannen, gutten og sjøstjernen;
«Det var en gang en eldre mann som gikk tur langs stranden hvor flere tusen sjøstjerner hadde blitt skylt opp på stranden, og ikke kom seg ut til havet – og livet igjen.
Han fikk øye på en gutt som sprang for å kaste flest mulig sjøstjerner tilbake i vannet. Den eldre spurte den yngre: «Hvorfor gjør du dette? Det er jo flere tusen sjøstjerner, du vil ikke kunne redde alle. Det du prøver på, vil ikke utgjøre noen forskjell.»
Gutten ser opp på den eldre mannen et øyeblikk før han bøyer seg ned, plukker en ny sjøstjerne opp fra sanden og kastet den tilbake i havet før han sa: «Kanskje jeg ikke kan redde alle, men spør den sjøstjernen om det gjorde en forskjell».
Birute sa alltid at ingen kan redde alle, men alle kan redde noen.
Birutes historie inspirerer oss i stiftelsens arbeid og gjennom mange år besøkte stiftelsens grunnlegger både barnehjemmet og landsbygda i Litauen. Livet til foreldreløse barn er hardt, og kanskje spesielt på landsbygda.
Stiftelsen samarbeider nå med PSGC i Litauen, en organisasjon av frivillige mødre som organiserer hjelp og støtte til barn i nød med både klær, mat og kjærlighet. Det er til sammen 105 institusjoner I Litauen og over 40% av disse har flere enn 60 barn.
Litauen er blant landende i Nord Europa som har flest foreldreløse barn, og stiftelsen A hand to children fortsetter å hjelpe gjennom dedikerte mødre i PSGC, som regelmessig besøker barn på landsbygda for å gi en hand av håp.
Ditt bidrag er med på å gjøre en forskjell i barnas liv. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.
